”Vårherres ambolt”
Av Ann Kristin Klausen
I bunnen av Stefjorden, noen mil nord for Kjøpsvik i Tysfjord i Nordland, kneiser det sagnomsuste fjellet Stetind. Høsten 2002 fikk tinden tittelen ”Norges nasjonalfjell”, foran mer kjente topper lengre sør, som Snøhetta, Glittertind, Galdhøpiggen og Store Skagastølstind. Stetind har lenge vært en utfordring for klatrere. Mens den flate toppen av tinden fortsatt er utilgjengelig for dem av oss som ikke mesterer tau, klatring og store høyder, fører en rekke avanserte ruter erfarne klatrere til topps. Slik har det ikke alltid vært. Lenge var toppen av Stetind ubesudlet av mennesker, og en utfordring for tindebestigere og fjellklatrere. Utilnærmelig, majestetisk og skremmende.
Sommeren 2002 ble Stetind i Tysfjord kåret til ”Norges Nasjonalfjell” av lytterne i reiseradioen. 43% av innringerne stemte i siste runde på denne 1.392 meter høye granittinden i Nordland. Men hvorfor akkurat Stetind? Ikke er den høyest, ikke er den ubesteget og ikke er den vanskeligst, skjønt vanskelig nok. Fjellets utseende og historie har sikret det en førsteplass blant tinder. For utseendemessig er Stetind en markert og oppsiktsvekkende fjellformasjon, en monolitt som skyter opp fra fjorden. Fra gammelt av et seilingsmerke der den, godt synlig på mils avstand , fjellstøtt tårner seg høyt over andre topper i nærheten. Blant klatrere er Stetind velkjent, og har vært det lenge. Tinden er en verden av ur og bratte, glatte sva. Toppen ser ut som den er lagd ved fire hogg, tre loddrette og et på tvers.
Turmessig er Stetind en utfordring og ikke spesielt tilgjengelig. Bratte og luftige partier gjør siste del av oppstigningen vanskelig enkelte steder. Toppen krever klatring og bør ikke utfordres av uerfarne, uten klatrerfører.
Stetind var lenge ubesteget. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet gjorde flere klatrere mislykte forsøk på å bestige tinden. Til og med den berømte engelske tindebestigeren W.C. Slingsby måtte i 1904 oppgi tanken på å vardesette tinden først av alle.
Og fjellet ble myteomspunnet, det fikk ry på seg som ubestigelig, juvelen blant Nord-Norske fjell. Den store flaten på toppen satte fantasien i sving. For der, på toppen skulle det være et krystallklart vann, med gullfisk i.
Førstebestigene
Først i 1910 satte de første menneskene sine føtter på Stetind. Da besteg tre menn toppen, vardesatte den og heiste det norske flagget på en medbrakt bambusstang. I 1910 hadde den norske tindebestigeren Ferdinand Schjelderup besøkt Slingsby i Yorkshire. Slingsby fortalte fra sine turer i Nord-Norge, fra Lyngen, og han fortalte om Stetind: ”The ugliest mountain I ever saw. There´s nothing like it in the world.” Så dro han fram et fotografi av tinden, tatt av Norman Collie en sur augustdag i 1904. I følge Schjelderup var det dette bildet som var den utløsende årsak til at han, sammen med de to tindebestigerne Carl Wilhelm Rubenson og Alf Bonnevie Bryn, dro til Nordland sommeren 1910, og som de første besteg Stetind.
Til topps
Den 30. juli, på 25. årsdagen til Rubenson, gikk de tre klatrerne til angrep på fjellet. Med seg hadde de fire tau og en bambusstang. Bambusstangen etter råd fra Slingsby. I varmt sommervær gikk de den vanlige ruta opp ryggen av Stetind bakfra, det vil si fra sørsiden. Den øvre delen av tinden er steil og glatt. Fra ryggen fører en smal egg, 30 – 40 meter lang, som en bro mellom Stetind og nuten bak. På begge sider av broen går det glattslipte bratte sva ned. På den nordøstre siden styrter et loddrett stup ned mot fjorden, Mens den sørvestre siden er mindre steil, men like fullt bratt.
Der broen møter selve obelisken er det to store steinblokker, nærmest som gigantiske trinn, som blokkerer oppstigningen. Under det ene trinnet løper en smal hylle ut mot intet, og forsvinner rundt hjørnet. Her tok klatrefølget på seg tau og klatret hyllen en av gangen. Bak hjørnet, der hyllen sluttet, måtte de klatre et lite stykke i bratte fjellveggen før de kom til en sprekk som førte helt rundt til baksiden av obelisken. Nå hadde de passert de verste partiene. Fra baksiden opp til den flate toppen var ruta grei. De tok tauene av, og kappklatret syngende oppover svaene, helt til den flate toppen ble nådd etter ca. ½ time. Der sprang de tre førstebestigerne om kapp bortover den store flate steinvidda.
Der fjellet stopper.
På den 10 mål store toppen fant de, som sagnet sa, et lite tjern eller nærmere bestemt en pytt, men uten gullfisk. En bre dekket det meste av flata. De utforsket toppen og beundret utsikten. Ute i vest lyste Lofotveggen i blåfiolett, og helt ytterst i tåkedisen kunne de skimte Røst.
Ytterst mot pynten mot nord, rett over Storelv, der de dagen før hadde slått leir blant gammer og hytter, ble varden bygd. Så heistes det norske flagget på bambusstanga.
Trolldomsmaktene var brutt. Stetind var besteget, og det av nordmenn. Artikkelen Schjelderup etterpå skreiv i Den norske turistforeningens årbok het: ”Med norsk flagg i Nordland”. Tittelen må sees i lys av de mange europeiske, særlig engelske, tindebestigere som hadde vardesatt norske topper helt siden midten av 1800-tallet.
Og etterpå
I ettertid har Stetind blitt besteget en rekke ganger. Alternative, og mer utfordrende ruter til toppen er for lengst funnet og utforsket. Arne Næss sine ekspedisjoner på midten av 1930-tallet, hvor han sammen med blant annet Else Hertzberg, testet ut nye bolteruter i de nesten loddrette granittsvaene, står i en særstilling.
Sannsynligvis er det nå 50 – 80 personer som når toppen av Stetind hvert år. Toppen er fortsatt utilgjengelig for folk flest, men ikke så avsondert som den engang var. Nå går det også en tunnel gjennom fjellets fot. På riksvei 827 passerer biler gjennom fjellet. Og ved Storelv er det bygd parkeringsplass. Ankomsten er dermed blitt lettere, men fjellet har mistet noe av sin uberørte stolthet.
I årenes løp har mange skrevet om Stetind, og Peter Wessel Zapffe sin vakre artikkel ”Stetind”, trykt første gang i Turistforeningens årbok av 1937, er uovertruffen i så måte. Den vakre maleriske artikkelen, hvor han blant annet kalte Stetind ”gigant, majestet og helveteshorn” ble en klassiker. Og for å avslutte med Zapffe:
”Da revnet skyene, og endnu engang staar han for os, titanen, lynomfunklet, vassdrivende, skinnende som smergelpusset jern. Den raper av torden omkring han, men det rager han ikke, ingenting rager ham, der han troner i olympisk likegyldighet over livets svedende geschæft – en ambolt hvorpaa gudene kan hamre.”
Tekst: Ann Kristin Klausen
I bunnen av Stefjorden, noen mil nord for Kjøpsvik i Tysfjord i Nordland, kneiser det sagnomsuste fjellet Stetind. Høsten 2002 fikk tinden tittelen ”Norges nasjonalfjell”, foran mer kjente topper lengre sør, som Snøhetta, Glittertind, Galdhøpiggen og Store Skagastølstind. Stetind har lenge vært en utfordring for klatrere. Mens den flate toppen av tinden fortsatt er utilgjengelig for dem av oss som ikke mesterer tau, klatring og store høyder, fører en rekke avanserte ruter erfarne klatrere til topps. Slik har det ikke alltid vært. Lenge var toppen av Stetind ubesudlet av mennesker, og en utfordring for tindebestigere og fjellklatrere. Utilnærmelig, majestetisk og skremmende.
Sommeren 2002 ble Stetind i Tysfjord kåret til ”Norges Nasjonalfjell” av lytterne i reiseradioen. 43% av innringerne stemte i siste runde på denne 1.392 meter høye granittinden i Nordland. Men hvorfor akkurat Stetind? Ikke er den høyest, ikke er den ubesteget og ikke er den vanskeligst, skjønt vanskelig nok. Fjellets utseende og historie har sikret det en førsteplass blant tinder. For utseendemessig er Stetind en markert og oppsiktsvekkende fjellformasjon, en monolitt som skyter opp fra fjorden. Fra gammelt av et seilingsmerke der den, godt synlig på mils avstand , fjellstøtt tårner seg høyt over andre topper i nærheten. Blant klatrere er Stetind velkjent, og har vært det lenge. Tinden er en verden av ur og bratte, glatte sva. Toppen ser ut som den er lagd ved fire hogg, tre loddrette og et på tvers.
Turmessig er Stetind en utfordring og ikke spesielt tilgjengelig. Bratte og luftige partier gjør siste del av oppstigningen vanskelig enkelte steder. Toppen krever klatring og bør ikke utfordres av uerfarne, uten klatrerfører.
Stetind var lenge ubesteget. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet gjorde flere klatrere mislykte forsøk på å bestige tinden. Til og med den berømte engelske tindebestigeren W.C. Slingsby måtte i 1904 oppgi tanken på å vardesette tinden først av alle.
Og fjellet ble myteomspunnet, det fikk ry på seg som ubestigelig, juvelen blant Nord-Norske fjell. Den store flaten på toppen satte fantasien i sving. For der, på toppen skulle det være et krystallklart vann, med gullfisk i.
Førstebestigene
Først i 1910 satte de første menneskene sine føtter på Stetind. Da besteg tre menn toppen, vardesatte den og heiste det norske flagget på en medbrakt bambusstang. I 1910 hadde den norske tindebestigeren Ferdinand Schjelderup besøkt Slingsby i Yorkshire. Slingsby fortalte fra sine turer i Nord-Norge, fra Lyngen, og han fortalte om Stetind: ”The ugliest mountain I ever saw. There´s nothing like it in the world.” Så dro han fram et fotografi av tinden, tatt av Norman Collie en sur augustdag i 1904. I følge Schjelderup var det dette bildet som var den utløsende årsak til at han, sammen med de to tindebestigerne Carl Wilhelm Rubenson og Alf Bonnevie Bryn, dro til Nordland sommeren 1910, og som de første besteg Stetind.
Til topps
Den 30. juli, på 25. årsdagen til Rubenson, gikk de tre klatrerne til angrep på fjellet. Med seg hadde de fire tau og en bambusstang. Bambusstangen etter råd fra Slingsby. I varmt sommervær gikk de den vanlige ruta opp ryggen av Stetind bakfra, det vil si fra sørsiden. Den øvre delen av tinden er steil og glatt. Fra ryggen fører en smal egg, 30 – 40 meter lang, som en bro mellom Stetind og nuten bak. På begge sider av broen går det glattslipte bratte sva ned. På den nordøstre siden styrter et loddrett stup ned mot fjorden, Mens den sørvestre siden er mindre steil, men like fullt bratt.
Der broen møter selve obelisken er det to store steinblokker, nærmest som gigantiske trinn, som blokkerer oppstigningen. Under det ene trinnet løper en smal hylle ut mot intet, og forsvinner rundt hjørnet. Her tok klatrefølget på seg tau og klatret hyllen en av gangen. Bak hjørnet, der hyllen sluttet, måtte de klatre et lite stykke i bratte fjellveggen før de kom til en sprekk som førte helt rundt til baksiden av obelisken. Nå hadde de passert de verste partiene. Fra baksiden opp til den flate toppen var ruta grei. De tok tauene av, og kappklatret syngende oppover svaene, helt til den flate toppen ble nådd etter ca. ½ time. Der sprang de tre førstebestigerne om kapp bortover den store flate steinvidda.
Der fjellet stopper.
På den 10 mål store toppen fant de, som sagnet sa, et lite tjern eller nærmere bestemt en pytt, men uten gullfisk. En bre dekket det meste av flata. De utforsket toppen og beundret utsikten. Ute i vest lyste Lofotveggen i blåfiolett, og helt ytterst i tåkedisen kunne de skimte Røst.
Ytterst mot pynten mot nord, rett over Storelv, der de dagen før hadde slått leir blant gammer og hytter, ble varden bygd. Så heistes det norske flagget på bambusstanga.
Trolldomsmaktene var brutt. Stetind var besteget, og det av nordmenn. Artikkelen Schjelderup etterpå skreiv i Den norske turistforeningens årbok het: ”Med norsk flagg i Nordland”. Tittelen må sees i lys av de mange europeiske, særlig engelske, tindebestigere som hadde vardesatt norske topper helt siden midten av 1800-tallet.
Og etterpå
I ettertid har Stetind blitt besteget en rekke ganger. Alternative, og mer utfordrende ruter til toppen er for lengst funnet og utforsket. Arne Næss sine ekspedisjoner på midten av 1930-tallet, hvor han sammen med blant annet Else Hertzberg, testet ut nye bolteruter i de nesten loddrette granittsvaene, står i en særstilling.
Sannsynligvis er det nå 50 – 80 personer som når toppen av Stetind hvert år. Toppen er fortsatt utilgjengelig for folk flest, men ikke så avsondert som den engang var. Nå går det også en tunnel gjennom fjellets fot. På riksvei 827 passerer biler gjennom fjellet. Og ved Storelv er det bygd parkeringsplass. Ankomsten er dermed blitt lettere, men fjellet har mistet noe av sin uberørte stolthet.
I årenes løp har mange skrevet om Stetind, og Peter Wessel Zapffe sin vakre artikkel ”Stetind”, trykt første gang i Turistforeningens årbok av 1937, er uovertruffen i så måte. Den vakre maleriske artikkelen, hvor han blant annet kalte Stetind ”gigant, majestet og helveteshorn” ble en klassiker. Og for å avslutte med Zapffe:
”Da revnet skyene, og endnu engang staar han for os, titanen, lynomfunklet, vassdrivende, skinnende som smergelpusset jern. Den raper av torden omkring han, men det rager han ikke, ingenting rager ham, der han troner i olympisk likegyldighet over livets svedende geschæft – en ambolt hvorpaa gudene kan hamre.”
Tekst: Ann Kristin Klausen