Stetind “The ugliest mountain I ever saw”
Av Bengt Flygel Nilsfors
Fjell langs kysten av Nord-Norge hadde i tidligere tider funksjon som sjømerker. Et slikt fjell er Stetind.
Når en vender blikket Sørover fra Senja eller østover fra Lofoten er det dette fjellet som med sin karakteristiske form skiller seg mest fra andre fjell i horisonten. Fram til høsten 1992 var sjøveien eneste mulighet for dem som ville komme nærmere inn i fjellet. Sommeren 1987 landet jeg kajakken noe tilfeldig i fjæra under Stetind med kink i nakken etter å ha padlet med blikket stivt festet oppover siste timen. Dagen etter befant jeg meg i tau for første gang - normalveien sammen med velvillige sjeler.
Det er likevel hverken Stetind som sjømerke eller min første klatretur som har gjort fjellet kjent. Allerede et par tiår før århundreskiftet forsøkte en norsk oppmålingsoffiser sammen med presten Olaf Holm seg på å nå toppen. Sommeren 1888 var taulaget sterkere, men en av datidens mest kjente tyske tindebestigere Paul Grussfeldt måtte sammen med den Nordnorske fjellpioneren Martin Ekroll gjøre vendereis uten at toppen var nådd. Dansken Carl Hall, som bygget varden og gav navn til den østlige for toppen, gjorde sitt forsøk sammen med fjellføreren Mattias Soggemoen i 1889. Etter århundreskiftet var der stadig forsøk på å nå toppen. Blant disse var engelskmannen William C. Slingsby, som senere beskrevet fjellet som “The ugliest mountain I ever saw”.
30. juli 1910 løser et norsk klatrelag problemet. F. Schelderup og A. Bryn gir C.W. Rubenson ledelsen i tauet i gave på hans 25-års dag. De tre drar direkte fra sin vellykkede bestigning av Stetind til en ny i Lofoten hvor de blir de første til topps på Geita i Svolvær. Et kvart århundre etter førstebestigningen er tiden moden for ny utvikling. Arne Ness innfører bolteklatringen i Norge. Sammen med Else Hertzberg går han en rekke nye ruter på fjellet hvor den fineste fremdeles er den mest klatrende - Sydpillaren. Arne Ness etablerer seg etterhvert som selveste kongen av Stetind. År etter år er han tilbake i Stefjorden. I 1963 gjør han sammen med R. Høybakk og K. Friis Baastad den første vinterbestigning av fjellet via Østegga. Etter mange forgjeves forsøk lykkes professoren sammen med fire taukamerater å finne ei rute gjennom vestveggen sommeren 1966. Femmannslaget (“kvinner er en klamp om foten” - Nils Faartlund) Bruker 21 timer på Ness vanskeligste rute på fjellet.
På 80-tallet blir det gått tre betydelige ruter på Stetind. Svenskene T. Nilson og G. Søderin klatrer 16 taulengder på Nordøstpillaren, og Nilson sammen med H. Lindberg Gullfisken - 12 taulengder. I løpet av sju dager i juli 1985 gjør Jonas Holmen, Bernt Pedersen og Øyvind Vadla 36 taulengder i Nordveggen og blir dermed de første (og eneste) som har klatret fjellet direkte fra fjorden. Vinterturen til Stetind var fram til åpning av veien en liten ekspedisjon i seg selv. Dette sammen med at fjellet værmessig ligger utsatt til bidrar til å forklare at mindre enn et tyvetalls personer har vært på toppen vinterstid. Fram til i 1993 var Sydpillaren eneste vinterrute ved siden av normalveien. Micke Sundberg, Magnar Osnes og Thorbjørn Enevold brukte vinteren 1987 tre dager på den femhundre meter lange ruta.
Tekst: Bengt Flygel Nilsfors
(Norsk Klatring nr.1 - 1994 - “Stetind Spesial utgave”)
Fjell langs kysten av Nord-Norge hadde i tidligere tider funksjon som sjømerker. Et slikt fjell er Stetind.
Når en vender blikket Sørover fra Senja eller østover fra Lofoten er det dette fjellet som med sin karakteristiske form skiller seg mest fra andre fjell i horisonten. Fram til høsten 1992 var sjøveien eneste mulighet for dem som ville komme nærmere inn i fjellet. Sommeren 1987 landet jeg kajakken noe tilfeldig i fjæra under Stetind med kink i nakken etter å ha padlet med blikket stivt festet oppover siste timen. Dagen etter befant jeg meg i tau for første gang - normalveien sammen med velvillige sjeler.
Det er likevel hverken Stetind som sjømerke eller min første klatretur som har gjort fjellet kjent. Allerede et par tiår før århundreskiftet forsøkte en norsk oppmålingsoffiser sammen med presten Olaf Holm seg på å nå toppen. Sommeren 1888 var taulaget sterkere, men en av datidens mest kjente tyske tindebestigere Paul Grussfeldt måtte sammen med den Nordnorske fjellpioneren Martin Ekroll gjøre vendereis uten at toppen var nådd. Dansken Carl Hall, som bygget varden og gav navn til den østlige for toppen, gjorde sitt forsøk sammen med fjellføreren Mattias Soggemoen i 1889. Etter århundreskiftet var der stadig forsøk på å nå toppen. Blant disse var engelskmannen William C. Slingsby, som senere beskrevet fjellet som “The ugliest mountain I ever saw”.
30. juli 1910 løser et norsk klatrelag problemet. F. Schelderup og A. Bryn gir C.W. Rubenson ledelsen i tauet i gave på hans 25-års dag. De tre drar direkte fra sin vellykkede bestigning av Stetind til en ny i Lofoten hvor de blir de første til topps på Geita i Svolvær. Et kvart århundre etter førstebestigningen er tiden moden for ny utvikling. Arne Ness innfører bolteklatringen i Norge. Sammen med Else Hertzberg går han en rekke nye ruter på fjellet hvor den fineste fremdeles er den mest klatrende - Sydpillaren. Arne Ness etablerer seg etterhvert som selveste kongen av Stetind. År etter år er han tilbake i Stefjorden. I 1963 gjør han sammen med R. Høybakk og K. Friis Baastad den første vinterbestigning av fjellet via Østegga. Etter mange forgjeves forsøk lykkes professoren sammen med fire taukamerater å finne ei rute gjennom vestveggen sommeren 1966. Femmannslaget (“kvinner er en klamp om foten” - Nils Faartlund) Bruker 21 timer på Ness vanskeligste rute på fjellet.
På 80-tallet blir det gått tre betydelige ruter på Stetind. Svenskene T. Nilson og G. Søderin klatrer 16 taulengder på Nordøstpillaren, og Nilson sammen med H. Lindberg Gullfisken - 12 taulengder. I løpet av sju dager i juli 1985 gjør Jonas Holmen, Bernt Pedersen og Øyvind Vadla 36 taulengder i Nordveggen og blir dermed de første (og eneste) som har klatret fjellet direkte fra fjorden. Vinterturen til Stetind var fram til åpning av veien en liten ekspedisjon i seg selv. Dette sammen med at fjellet værmessig ligger utsatt til bidrar til å forklare at mindre enn et tyvetalls personer har vært på toppen vinterstid. Fram til i 1993 var Sydpillaren eneste vinterrute ved siden av normalveien. Micke Sundberg, Magnar Osnes og Thorbjørn Enevold brukte vinteren 1987 tre dager på den femhundre meter lange ruta.
Tekst: Bengt Flygel Nilsfors
(Norsk Klatring nr.1 - 1994 - “Stetind Spesial utgave”)
Web & foto av Frode Jenssen Copyright © Alle rettigheter 1996 - 2024