"Stetind"
Peter Wessel Zapffe - Artikkel i Den Norske Turistforenings årbok 1937
Det begynder at bli et brændende spørsmaal, om naturens sande venner gjør klokt i at berette om sine fund. Ikke bare risikerer de, næste gang de søker fred og fornyelse hos sine gamle idyller, at finde disse besat med uværdige, som letvinte transportmidler har bragt derut i tætte stim, ledet av deres egen naivt-filantropiske veiledning. Paa jorden ligger søppelen efter dem som skavler av raattenskap og i luften kjæmper naturbeundrernes egen ulyd med hermetisk musik. Ære være folkets uskyldige glæder, til folket hører vi all, og grænser skal ikke skille mellem menneskene. Det er i marken grænserne skal trækkes, det er der man nu maa begynde at bygge taushetens mur om de værdier, som dør naar de blir grepet med vold og som utfolder sine dypeste undere bare i den stille tilbedelsens time. -Men farligere endnu er hyænerne som veier profit - som laller med lyriske tunger og kalkulerer med kalde, graadige øine. Hvad der levende falder i deres klør, det korsfæster de in effigie paa sine skrikende plakater, det vrænger de ut og ind i brosjyrenes standardiserte begeistring. Livet river de ut av sine umælende ofre og sælger liket i smaatt. Bevar os, himmel, fra projekternes raseri.
Men Stetinden i Tysfjord, den er ikke længer noget fund i geografisk forstand. Paa mange folkeslags maal har den allerede gaat jorden rundt, i billeder og sang. Fra de fjerneste land er der kommet stilfærdige mennesker for at tilbede under dens himmelstormende taarn.
Ogsaa til mig kom engang det kaldende budskap. Nordmænd hadde gaat over terskelen til det aller helligste og vist de troende veien fra forgaarden til templets hjerte, der selve indvielsen finder sted. Helt siden jeg for mange aar siden læste Ferdinand Schjelderups lidenskaplig bevægede vidnesbyrd, var det min drøm at faa tænde leirilden i Stetindens ly. Mange ting hindret, men omsider blev drømmen til oplevelse. Drømme taaler ikke at bli virkeliggjort, siger digterne, for da dør de. Men drømmen om Stetinden døde ikke ved det farlige møte. Denne gang skulde den ikke fornedres og beklippes og bøie nakke og rygg for at faa plads i en kummerlig bolig - her gik den lys levende og i al sin høireiste glans like lukt ind i sin jordiske manifestation, i et fjorten hundredemeters eventyrslot av sølvgraa granit. |
Det var en hvitglødende julimorgen i femtiden at vi tegnet nysgjerrighetens plog i det dunklende fjordspeil. Det var stille i baaten, næsten knugende stilt, da vi dreiet om det sidste nes og ikke længer kunde gli unda med blikket, som paa en gang søkte og flygtet. I samme sekund blev det vridd av en ukjent kraft i en eneste retning og tviholdt der til det sved i synet.
Gigant - majestæt - helvedeshorn - avmægtig søker ordene at reise en form i vort sind, at gjenskape det som hændte med os i det første møtes voldsomme schock. Fra varden i solskyen til varden i dypet gik der et eneste blankpusset svaberg paa tre tusen meter, brudt alene der fjordensakse samlet det brusende linjespill til sublim harmoni.
Bare det nødvendigste blev sagt mens isvandet bet i nakne lægger, og kasser og kolli vandret fra baatrummets dyp til den hvite soltørrede skjælstrand. Det hastet litt ogsaa, for vand truet vor velfærd baade fra neden og oven. Fjordene fylder sine lunger med uvørne drag der nord, og himlen har kort mellem glæde og sorg. Med vante haandgrep blev leiren bygget, vort hjem for en uke paa en fremmed strand, og den første regndraape møtte den sidste kasse paa veien til Ole Andersens nøst.
Jeg vaakner i posen og vet at idag skal det skje. Her er lunt og godt at være, den nærmeste verden er ordnet efter min vilje og gir tryghet og ro. Jeg ligger og kjender at jeg hater dette forbandede fjeld, fordi det har magt over mit sind. Denne stupide urimelighet midt paa fem milliarder ton av samme slags graasten. Hvad er det du vil mig, at jeg er kommet de uttalte mile fra en blidere egn for at slite mig ut paa dine endeløse skraaninger og dingle som en misdæder over utslettelsen ? Du mystisk forfærdelige, du Sfinx over alle taaker ! Hater dig, fordi du har gjennemrystet og rotet mig op til mit væsens grund og ikke gir mig hjertens fred før jeg har tvunget dig under min jernskodde hæl. Er du da en kvinde, at du tænder denne pinefulde eros i vort bryst ? Nei, nei, du er das Ewig-Männliche, en skulptur i umenneskelige maal av den rolig herskende, virile kraft !
Bedst ikke at tænke mere paa dette. Regnet har git sig og det klirrer alt i kokekarrene fra Dekkes telt. Opbrudd overalt ! Det er paa tide at posens lumre meditationer viker pladsen for dagsterk daad.
Selskapet har delt sig i to. Selv skal jeg med Dekke og Simon Andersen Storelv gaa ryggen fra sydøst, den eneste kjendteadkomst hittil, mens Arne Næss og Else Hertzberg skal søke nye veier i storvæggen mot syd. Vort part har et nogenlunde sedvanlig utseende, mens disse to spædlemmede avgrundsfugle, overhængt som der er med en eneste grøt av taugverk, bolter, karabiner, hammere, skotøi og matpakker, og derunder klæsplagg av ukjendte stoffer og snitt, kunde slaa brister i selve erkjendelsesgrundlaget hos en uindviet betragter. Men saa er jo heller ikke deres forehavende av synlig dagligdags natur, det skjønner en til overmaal ved det mindste skulende gløtt opover den skyhøie, panserglatte tindemur, hvor de skal hekle sig tilveirs med sit sælsomme isenkram.
Verdner av ur og sva skiller os nu i flere timer fra vores venner i transscendtalklassen. Lerklumper og tyngdetræler som vi er og nødtvungne tilhængere av den alpine immanens vælger vi ruten der haand og fot finder fæste i gammel og godt forstand. Men fra Halls fortop hører vi fjerne, hentonende hammerslag ute fra væggen imot, - bittesmaa klokkeklemt i det susende rum. Og ganske rigtig - med en seksløpet Zeiss finder vi omsider to farvelagte gryn ute ved kanten av den stupende stenørken, ophængt som blodvidner paa hver sin knagg mellem hængende hamre og styrtende sva. Vidunderlig og motbydelig flinke folk ! Og hvor blir det av mandens autokrati ? Skal vi nu av lyslokkede usurpatorer fordrives fra det sidste tilflugtssted, vore skarve fottrin oppe i fjeldvæggen?
Gigant - majestæt - helvedeshorn - avmægtig søker ordene at reise en form i vort sind, at gjenskape det som hændte med os i det første møtes voldsomme schock. Fra varden i solskyen til varden i dypet gik der et eneste blankpusset svaberg paa tre tusen meter, brudt alene der fjordensakse samlet det brusende linjespill til sublim harmoni.
Bare det nødvendigste blev sagt mens isvandet bet i nakne lægger, og kasser og kolli vandret fra baatrummets dyp til den hvite soltørrede skjælstrand. Det hastet litt ogsaa, for vand truet vor velfærd baade fra neden og oven. Fjordene fylder sine lunger med uvørne drag der nord, og himlen har kort mellem glæde og sorg. Med vante haandgrep blev leiren bygget, vort hjem for en uke paa en fremmed strand, og den første regndraape møtte den sidste kasse paa veien til Ole Andersens nøst.
Jeg vaakner i posen og vet at idag skal det skje. Her er lunt og godt at være, den nærmeste verden er ordnet efter min vilje og gir tryghet og ro. Jeg ligger og kjender at jeg hater dette forbandede fjeld, fordi det har magt over mit sind. Denne stupide urimelighet midt paa fem milliarder ton av samme slags graasten. Hvad er det du vil mig, at jeg er kommet de uttalte mile fra en blidere egn for at slite mig ut paa dine endeløse skraaninger og dingle som en misdæder over utslettelsen ? Du mystisk forfærdelige, du Sfinx over alle taaker ! Hater dig, fordi du har gjennemrystet og rotet mig op til mit væsens grund og ikke gir mig hjertens fred før jeg har tvunget dig under min jernskodde hæl. Er du da en kvinde, at du tænder denne pinefulde eros i vort bryst ? Nei, nei, du er das Ewig-Männliche, en skulptur i umenneskelige maal av den rolig herskende, virile kraft !
Bedst ikke at tænke mere paa dette. Regnet har git sig og det klirrer alt i kokekarrene fra Dekkes telt. Opbrudd overalt ! Det er paa tide at posens lumre meditationer viker pladsen for dagsterk daad.
Selskapet har delt sig i to. Selv skal jeg med Dekke og Simon Andersen Storelv gaa ryggen fra sydøst, den eneste kjendteadkomst hittil, mens Arne Næss og Else Hertzberg skal søke nye veier i storvæggen mot syd. Vort part har et nogenlunde sedvanlig utseende, mens disse to spædlemmede avgrundsfugle, overhængt som der er med en eneste grøt av taugverk, bolter, karabiner, hammere, skotøi og matpakker, og derunder klæsplagg av ukjendte stoffer og snitt, kunde slaa brister i selve erkjendelsesgrundlaget hos en uindviet betragter. Men saa er jo heller ikke deres forehavende av synlig dagligdags natur, det skjønner en til overmaal ved det mindste skulende gløtt opover den skyhøie, panserglatte tindemur, hvor de skal hekle sig tilveirs med sit sælsomme isenkram.
Verdner av ur og sva skiller os nu i flere timer fra vores venner i transscendtalklassen. Lerklumper og tyngdetræler som vi er og nødtvungne tilhængere av den alpine immanens vælger vi ruten der haand og fot finder fæste i gammel og godt forstand. Men fra Halls fortop hører vi fjerne, hentonende hammerslag ute fra væggen imot, - bittesmaa klokkeklemt i det susende rum. Og ganske rigtig - med en seksløpet Zeiss finder vi omsider to farvelagte gryn ute ved kanten av den stupende stenørken, ophængt som blodvidner paa hver sin knagg mellem hængende hamre og styrtende sva. Vidunderlig og motbydelig flinke folk ! Og hvor blir det av mandens autokrati ? Skal vi nu av lyslokkede usurpatorer fordrives fra det sidste tilflugtssted, vore skarve fottrin oppe i fjeldvæggen?
Vi roper - men hvirvlende vindkast fanger den fattige menneskelyd i sin kaate lek, tumler hit og dit under hujende løier og slænger den fra sig i en eller anden ukjendt kløft hvor den blir til et suk og dør.
Men nu til verket ! Vi samles paa fortoppens hjørne mot vest og ser over mot tinden. Fra blokken vi staar paa har Pan eller Jordaanden eller Djævelen selv spændt en klæsnor paa to hundre meter over i stortindens østvægg, der nyskurte tusenmetersva er brukket efter midten og ophængt til tørk. Tre smaa skrævende klækliper vrikker sig over i lusefart, biter om kanten og rider det gyngende spænd. Rider ja ! Væk med klæsnor og hit med tømmer ! En steilende helhingst med rykende man er dyret som bærer os gjennem avgrunden. Nu sporer vi folen med skarpslipte spiker, - og farten øker og luftens foss slaar sammen om de pløiende flanker. Saa er vi over og gir ham en klap til takk, stiger av og gaar videre tilfots. Her er rummelig og bredt, her slaar vi os ned i en grushaug og spiser meget mat og drikker meget saft og ligger paa ryggen med sprikende knær og røker pipe - mens blikket gaar lange turer paa himmelen med hodet ned. Endnu har vi jo nogen hundrede meter igjen til toppen, men hvad skal vi kave for ? |
Her er godt at være og dagen er bare barnet og natten er vor. Og vi er saa aldeles kolde og rolige utenpaa og et langt stykke indover baade i krop og sjæl. Men inderst inne ?- Det skal være et svaberg oppi her etsteds som man ikke kommer utenom, en skive til at entre over i hænderne - et stykke klatring de likesom ikke blir færdig med at snakke om, de som har gaat der - - naaja, den tid den sorg; det haster som sagt ikke.
Et stormkast vækker os av dvalen og han Simon fanger i flugten en støvel som er paa vei ut av tilværelsen. Vinden er vokset, der spilles paa kam i den raggede rygg og det gurgler i nordvæggens uhyre orgelpiper. Vi hutrer litt, faar gummisko paa i en fart og taugene ordnet. Dekke faar det hædersverv at lede os over de kritiske ti meter, som ligger mellem den spørgende uro og den seirende visshet.
Et stormkast vækker os av dvalen og han Simon fanger i flugten en støvel som er paa vei ut av tilværelsen. Vinden er vokset, der spilles paa kam i den raggede rygg og det gurgler i nordvæggens uhyre orgelpiper. Vi hutrer litt, faar gummisko paa i en fart og taugene ordnet. Dekke faar det hædersverv at lede os over de kritiske ti meter, som ligger mellem den spørgende uro og den seirende visshet.
Snart står vi på den smalende hylde som fra den brede dennesidige trygghet løper ut mot selve intetheten. Her gjælder credo quia absurdium. Med tærne spændt mot hyldens ytterste spids ligger førstemand flat gjennem luften for at naa over på skiven. Saa gaar han videre i armene mens krop og ben følger efter som fragtgods. Han forsvinder om hjørnet og nu er det mig som staar og blir liten paa den sidste krumning i hyldens blygt hendøende motiv. Drømmer jeg ? Er dette et skridt paa en jordisk menneskevei ? Kan det være en fjeldvæg, en stivnet form, denne foss av gulgraatt sva som med piplende, spøkelsesagtig fart styrter sig ned fra eggen og smelder i skogen efter et eneste sopende sveip paa nærmere tusen meter ? - Jeg faar nu ialfald behandle den slik, gir signalet til ham deroppe og lemper mig ut. Det er et landskap ikke av denne verden, men under mine huggende hænder blir de kosmiske kræfters almægtige luner til menneskevei. Jeg oplever i disse navnløse sekunder, hvorledes hele min skjæbnes brede strøm løper sammen til intet i denne passage paa en seks - otte forbitrede fingertuptak.
|
Vi sitter ved varden og lar blikket seile. Fra Lofotvæggens hilderland i vest til jøkelens islys i øst. Det ryker av dypet og det driver av himlen, mens storm og taake knuses mot hjørner og gjel. Og syn og sus flyter sammen til en saga om mineralets evige suverænitet. Som skodden skapes, ændres og forsvinder, slik skummer ogsaa livsformerne om fjeldets fot. Det er ikke menneskealdre Stetinden har skuet ned paa fra sin ensomme høide, men jord-aldre. Den staar som et brokar i den strømmende tid, og den skridende jøkel kløver den som et plogjern. Men bræen blev borte og varmen kom, og brontosaurier gryntet under palmehænget. Og Stetinden blev døsig av dampen og trak skoddedynen over hodet og blundet litt, og nu er det gamle Anders Nilsen som tusler i tyttebærlyngen.- Og allikevel hænder det om høsten, naar Den store Fremmede kommer for at tælle sin grøde, - da glider hans blik langs de trodsige flanker og der løsner en enkelt sten ---
Det er uveir mens vi gnager os fjorden ut i Simon sin skrøpelige farkost. Rosserne jager under en knugende stratus og byger av vaatt og salt driver os i nakken. Da revner skyene, og endnu engang staar han for os, titanen, lynomfunklet, vassdrivende, skinnende som smergelpusset jern. Det raper av torden omkring ham, men det rager ham ikke, ingenting rager ham, der han troner i olympisk likegyldighet over livets svedende geschæft - en ambolt hvorpaa guderne kan hamre.
Det er uveir mens vi gnager os fjorden ut i Simon sin skrøpelige farkost. Rosserne jager under en knugende stratus og byger av vaatt og salt driver os i nakken. Da revner skyene, og endnu engang staar han for os, titanen, lynomfunklet, vassdrivende, skinnende som smergelpusset jern. Det raper av torden omkring ham, men det rager ham ikke, ingenting rager ham, der han troner i olympisk likegyldighet over livets svedende geschæft - en ambolt hvorpaa guderne kan hamre.